– Gaustabanen hadde helt sikkert ikke blitt bygd i dag. Du skal ha pågangsmot for å sette i gang å bygge en tunnel opp til toppen av et slikt fjell, sier Helge Songe, forfatter av boka «Gaustatoppen».

Ideen om banen ble først lansert i 1953. Drømmen var å bygge et unikt turistanlegg slik at folk flest skulle få oppleve Gaustatoppen.

Da anlegget åpnet i 1959 hadde regningen rundet 14 millioner 1959-kroner, og det som skulle bli et turisteventyr hadde endt opp som et hermetisk lukket NATO-anlegg i et av Norges mest kjente fjell.

Turistmagneten

Fortellingen om Gaustabanen starter egentlig lenge før banen så dagens lys, og det er flere grunner til at du i dag kommer deg opp til Gaustatoppen nesten uten å bli svett.

Fjellet har i over 200 år lokket til seg turister, ikke minst takket være de mange kunstnerne som fra begynnelsen av 1820-tallet dro til Tinn for å forevige fjelltoppen:

– Kunstnerne ble datidens reklamefolk. Det kom kunstnere fra inn- og utland, og Gaustatoppen må være et av Norges mest malte og fotograferte fjell, sier Songe.

I kjølvannet fulgte altså turistene, eller «lystreisende» som det het den gang, og i 1888 ga Dr. Yngvar Nielsen ut «Reisehåndbog over Telemarken» med en beskrivelse av hvordan du kunne komme deg trygt opp på Gaustatoppen, forteller forfatteren.

I 1893 åpnet Gaustatoppen Turisthytte. Den første utgaven var ei steinbu, og med den fikk turistene som hadde lagt ut på den strabasiøse ferden opp fra Rjukan, tak over hodet.

Hytta er den dag i dag et populært tilbud til de over 100 000 fjellglade besøkende som årlig tar turen til Gaustatoppen. Selv om de fleste kommer hit for utsikten, tilbyr turisthytta både enkel servering og ei seng å sove i.

Vil du ha vaffel med utsikt, får du det også. På turisthytta går det i høysesongen med bortimot 100 liter vaffelrøre om dagen, noe som tilsvarer nærmere 1000 vaffelplater.

Merkedagen

Fra å ha vært en fjelltopp hovedsakelig brukt av fotturister, skulle 15. august 1934 bli en merkedag for Gaustatoppen, forteller Songe. I en høytidelig, direktesendt radiosending på NRK, åpnet opphavsmannen til den moderne meteorologien, Vilhelm Bjerknes, en ny værstasjon på toppen av det populære fjellet.

Selv om Gaustatoppen skulle fortsette å være folkets fjell i ytterligere noen år, var åpningen av den aller første tekniske installasjonen her oppe et ørlite varsel om hva som var i vente.

Men først et aldri så lite alpint eventyr. På 1930-tallet var alpinsporten for alvor i vinden, og i påsken 1934 gikk startskuddet for det aller første alpinrennet fra Gaustatoppen.

Den 31. mars året etter, ble det første utforrennet arrangert i ei fem kilometer lang løype med en fallhøyde på hele 900 meter. Så, i 1939, åpnet nok en trasé i forbindelse med det planlagte VM-et kommende vinter.

– Det skulle arrangeres VM i utfor på Gaustatoppen i 1940, men så kom andre verdenskrig og da ble det naturlig nok avlyst, sier Songe.

Gaustaløypa var 4,5 kilometer lang og hadde et fall på utrolige 1300 høydemeter, noe som fikk selv Alpe-vante europeere til å sperre opp øynene. Rjukan-alpinisten Elisabeth Spockeli var den aller første til å sette utfor den imponerende bakken, og det med kronprins Olav som ivrig tilskuer.

En banebrytende idé

Etter krigen fortsatte alpininteressen i Norge å blomstre, og lokalt i Tinn kommune var turistene kjærkomne gjester til Gaustatoppen, sommer som vinter.

– Ideen om en bane i fjellet kom allerede i 1951, mens de endelige planene om Gaustabanen så dagens lys to år etter, sier Songe.

Lørdag 13. juni 1953 sprakk nyheten i lokalpressen. «Plan om tunnelbane til Gaustatoppen», skrev Rjukan Dagblad.

Nysgjerrige avislesere fikk vite at det planlagte anlegget skulle få betydning for fjernsyn, flytrafikk, værvarsling, men mest av alt for turisttrafikken. Også Forsvaret var interessert i adgang til toppen, og ifølge planene skulle kostnadene deles likt mellom turisme og forsvar.

Høsten 1953 gjennomførte flyselskapet Widerøe en omfattende kartlegging av toppen fra lufta, og i slutten av september 1953 ble den første lyspæra på toppen tent.

Prosjektet skjøt raskt fart. Norsk Hydro velges til entreprenør på oppdrag fra Forsvarsdepartementet, og allerede i februar 1954 startet arbeidet med tunnelen. Det har da bare gått drøye seks måneder siden avisene skrev om planene første gang.

– Det tok ikke lang tid fra å skulle være et anlegg for alle, til at NATO tok over hele greia. NATO hadde i realiteten tatt over Gaustabanen da de begynte å bygge, sier Songe.

NATO kom stadig med nye sikkerhetskrav underveis i planleggingsprosessen, og litt etter litt ble drømmen om et turistanlegg svekket. Samtidig med første spadetak hadde NATO sikret full finansiering av Gaustabanen, og fra nå styrte alliansen prosjektet på egenhånd:

– Jeg tror nok det må ha vært en skuffelse for turistnæringen og for lokalsamfunnet, men det er ikke sikkert banen hadde blitt realisert om ikke forsvaret tok regninga, sier forfatteren.

Spektakulær ingeniørkunst

Inngangen til Gaustabanen ved Langefonn ligger 1125 meter over havet, og utgangen ved Tuddalstippen ligger 675 meter høyere opp.

– Det er tøft, og det finnes ikke mange anlegg av denne typen. At det er litt røft, gjør det bare enda mer spennende, sier Songe.

Første etappe går med trikk på den horisontale bane 850 meter rett inn i fjellet. Herfra tar en vertikal bane deg oppover i en 1040 meter lang tunnel med en stigning på 39 grader.

– Gaustabanen kunne gått rett inn i en hvilken som helst James Bond-film. Det er spektakulært og innovativt å finne på at du skal bygge en bane av en slik art, sier Songe.

Ikke minst måtte det tenkes innovativt når så store mengder fjell og stein skulle fraktes ut av fjellet.

Parkerer du på Langefonn i dag, står du faktisk oppå massene som ble hentet ut av tunnelen. Steinene fra Langefonn ble fraktet ut med to små lokomotiver, og skinnene ble forlenget etterhvert som tunnelen stadig ble lengre og fyllingen vokste.

Da tunnelen raste

Å bygge en tunnel i Gaustatoppen var alt annet enn ufarlig. I et byggeprosjekt av slike dimensjoner er det heller ikke så rart at det dukket opp noen uforutsette problemer underveis. Men det Gaustatoppen skjulte på innsiden skulle føre til at hele prosjektet holdt på å bli lagt på is, bokstavelig talt.

I Gaustatoppen er det permafrost, og på vei oppover i fjellet møtte anleggsarbeiderne flere tusen år gammel is. Da de på forsommeren 1957 omsider fikk gjennomslag, skjedde noe ingen hadde forutsett:

Det viste seg at tunnelen fungerte som en enorm skorstein for varm luft, og at den varme lufta fikk isen til å smelte. Raset som kom var ikke til å unngå.

Arbeidet hadde nå pågått for fullt i tre år, og det ble på alvor vurdert å skrinlegge hele det prestisjefylte prosjektet. Utrolig nok, etter nye runder med planlegging, fortsatte det møysommelige arbeidet. Det de gjorde, var å snu alt på hodet:

Store steinblokker kunne fortsatt løsne, og ingeniørene fant derfor ut at forsterkningsarbeidet måtte gjøres fra toppen og nedover i tunnelen, i stedet for nedenfra og opp.

– Det var et vanvittig prosjekt. At det i det hele tatt blir gjennomført, viser hvor viktig Gaustatoppen var som sentralt kommunikasjonsknutepunkt. NATO må ha vurdert det som enormt viktig, sier Songe.

Sikringsveggene ble nå støpt i deler som deretter måtte heises på plass ovenfra med assistanse fra helikoptre fra US Army. Da de farligste partiene var sikret, kunne arbeidene fortsette i nedre del av tunnelen.

I ettertid viser historien at det å bygge en tunnel opp til toppen av et fjell, både krever en god dose med pågangsmot og at det er lov å tenke litt stort av og til:

– Det eneste som mangler er at du kan kjøre antenna opp og ned av fjellet, ler Songe.

Tatt i betraktning omfanget av anlegget, ble også Gaustabanen ferdig på relativt kort tid.

– HMS-reglene var nok litt annerledes den gang, men det var ingen som mistet livet under byggingen, sier forfatteren.

Hvorfor Gaustatoppen?

Da Gaustabanen åpnet i 1959, var det ingen som lenger snakket om turisme i forbindelse med banen på innsiden av Gaustatoppen. Gaustabanen hadde blitt et rent forsvarsanlegg.

Fra nå skulle den ikoniske fjelltoppen i Telemark spille en viktig rolle i det totale sambandssystemet i landet, og Norges topografi gjorde at kommunikasjon i militære anlegg ble viet ekstra oppmerksomhet.

Allerede før anlegget var klart, hadde derfor Forsvarets fellessamband satt opp provisoriske radiolinjesystemer i Gaustatoppen Turisthytte.

Særlig koordinering av Luftforsvaret krevde et stort antall langlinjesamband. Ifølge Songe ble kravene ytterligere skjerpet ved Norges tilslutning til NATO.

På grunn av beliggenhet langt nord og felles grense med Sovjetunionen, var Norges viktigste rolle i NATO-alliansens forsvar å være varsling- og etterretningsbase. Det krevde sikre samband, forteller forfatteren.

– Den gang var NATO noe nytt og alliansen var viktig i forsvaret av landet etter krigen. For lokalsamfunnet ga også anlegget sårt tiltrengte arbeidsplasser. Vi vet ikke hvor mange som har jobbet der, men mange fra Rjukan har hatt jobb i forbindelse med Gaustatoppen, sier han.

Rundt 1960 var radiolinjesystemet i Norge det største integrerte mikrobølgesystemet i Europa, og stasjonen på Gaustatoppen skulle være et knutepunkt i det militære radiolinjenettet i Norge i 50 år.

Spenning i lufta

I dag er det liten tvil om at anlegget i Gaustatoppen spilte en viktig rolle under Den kalde krigen:

– Forsvaret har lagt lokk på hva som foregikk. Jeg prøver fortsatt å finne ut hva de snakket om og hva som ble avslørt der oppe. Det er det knyttet mye spenning til, sier Songe.

Sovjeterne var også nysgjerrige på hva som foregikk inne i Gaustatoppen. Det ble stadig observert bærplukkere i området rundt fjellet som kom kjørende i biler med sovjetiske ambassadeskilter og lange antenner, forteller Songe.

De få sivile som reiste med banen i 1960, -70, og -80-åra måtte forhåndsklareres. Første gang Songe selv tok Gaustabanen til toppen, var i 1980 da han var kultursjef i Tinn kommune.

– De som søkte om å få ta banen, måtte sjekkes helt til topps i NATO. Du måtte regne med en planleggingstid på mellom en uke og fjorten dager for å komme til toppen med banen, sier han.

Ifølge Songe ble folk som hadde vært politisk aktive på venstresida sett på som «suspekte individer», og folk med ML–bakgrunn fikk ikke ta banen:

– Jeg kjenner flere som ikke fikk være med, sier han.

Prominente gjester

Lokalt har det vært en aksept for at det som skjedde på Gaustatoppen, det hadde du ikke noe med, forteller Songe. For lokalbefolkningen har derfor fjellet hatt størst betydning som symbol og attraksjon, tror han. Fjellet var emblemet på Tinn kommunes skrivepapir, og har alltid hatt en sterk tiltrekningskraft på vandrere:

– Det var ingen i lokalmiljøet som visste hva det var der oppe, eller hvem som var der oppe. I 1961 hadde forsvarsminister Gudmund Harlem til og med nordisk forsvarsministermøte der oppe, uten at noen visste det, sier Songe.

En rekke prominente personer har i det skjulte gjestet Gaustabanen; alt fra NATO-topper til utenlandske ministre. Selv da Kong Olav inspiserte anlegget i 1977, var det i all stillhet med helikopter fra Oslo.

– Det er ufattelig hva slag folk som har vært på Gaustatoppen uten at folk lokalt har ant noen ting, sier Songe.

Gaustatoppen er fortsatt viktig for kommunikasjonen i Norge, og fjellets beliggenhet gjør at det mest sannsynlig uansett ville vært kringkasting og værstasjon på toppen, bane eller ei.

– Men det hadde ikke vært noe NATO-anlegg uten banen. Den fraktet alt av folk og utstyr til toppen, og den gjorde ikke minst ankomsten mulig uansett værforhold. Med banen i fjellet kunne NATO-anlegget være bemannet hele tiden, sier Songe.

Først så seint som 31. juli 2010 gikk den aller første kommersielle avgangen med Gaustabanen. Nesten 60 år etter at planene om et unikt turistanlegg i Gaustatoppen så dagens lys, kunne du endelig ta banen til toppen.